Sex on the beach

Spain Spain.

Første tanken som slo meg når vi landa var- fy faen så jævli varmt. Og etter at jeg hadde krongla meg ut av hettegenseren var det fortsatt like forbanna varmt. At noen kan overhode orke å bo her. Dette tenkte jeg omtrent hele dagen. Da vi først vi kommet oss inn i leiligheten og skifta-pluss surra rundt + Bada litt. Skjønte jeg fortsatt ikke hvordan folk kunne bo her. Jeg sovna ganske tidlig den første dagen. I og med at jeg hadde stått opp klokka 5 og lagt meg klokka 3 syntes jeg det var sånn passe forståelig. Men sovna nok ikke før 00.00 nå heller. Neste dagen var - om overhode mulig- enda varmere. Jeg stressa meg igjennom den på byvandring- jeg tror faktisk jeg har gått ned 329862 kg- og stranda. Den var fin- men fy så mange mennesker. Mas og bråk og hyling og skriking osv. Så gikk vi innover til rikmannsbyen og spiste på McDonalds. Jeg kan med hånda på hjertet si at det var første gangen jeg ar spist på McDonalds på 3 år.. kanskje til og med mer. Men det kan jeg ikke si med hånda på hjertet. For jeg har veldig kortidshukommelse.
For det første- byen var fin. VELDIG fin. Marmor bygninger og rikinger i milliard biler. Jeg så veldig veldig mange fine biler. Og jeg sikla på dem. Nesten.
For det andre- jentene her. Vel. Jeg tror ikke jeg så noen som ikke hade 10 cm høye heler- puppa opp i ansiktet og tupekjoler som rakk én sånn omtrent midt på maven. Jeg overdreiv- men poenget er. Ekkelt.
Så jeg forstod fremdeles ikke hvordan noen kunne orke å flytte hit.

Så jeg gikk hjem- utslitt- med masse tunge tanker og forventinger som var trøkka langt nedi undergrunnen.
Men så.
Klokka var omtrent i elve- halv tolv tida. Det var mørkt- men ikke altfor mørkt. Jeg gikk et stykke i forveien på vei hjem fra kaoset. Jeg trengte litt tid for meg selv i bunn og grunn. Så kom jeg ned til stranda. Og det var nesten så jeg fikk hakeslep. Det var nesten ikke et eneste menneske her- det var fullmåne. Skyer på himmelen og en klar stjerne(?) bare som skinte. Bølgende slo mot land og ga fra seg en roende lyd. Palmende vaiet litt i vindet og duften av hav slo mot meg. Paradis tenkte jeg. Og sjangla bortover. Paradis paradis paradis. Så det er derfor folk flytter hit. Eller i hvertfall er det den ene gode grunnen som kan veie opp for alle de andre at jeg ville flytta hit. Akkurat passe temperatur. Og ingen mennesker. Det kunne jeg ikke skjønne. Hvordan kunne så mange mennesker ønske å gå glipp av det her? Men på samme måte var det veldig bra at det var lite folk. Fantastisk var det- så fantastisk at jeg ble gående å sjangle og nynne litt for meg selv. Og drømme meg bort.
Dette varte helt til jeg ble så ubemerksom at jeg tråkka mitt i en søledam. Med hvite sko.
Det gikk bra.
Men fy faen så vakkert det er her om natta. Jeg skulle gitt så ufattelig mye for å bo her. Jeg ville vært et sånnt menneske som bare var ute om natta- og boikotta kaoset om dagen.
Jeg må ta med meg noen hit og dele dette engang - tenkte jeg.
Jeg må også se å få smaka på drinken "Sex on the beach"- jeg håper det er derfor de kalte den det.
Oh- herlig. Det er ikke engang ord for å beskrive hvor fantastisk deilig det ville vært.

Jeg må få med meg soloppgangen her også. Tror den går opp fra havet side klokka 4-5 på morgenen. Så jeg må opp tidlig- men fy- det er så absolutt vært det. Hvert åndedrag her er utrolig deilig.

Pågrunn av mørket får jeg desverre ikke tatt noe bilde av herligheten og lagt det inn her- Jeg har ikke med stativ- og jeg er absolutt ikke stø nok på hånda. Lukkertid på 8 sek trengs hvertfall. Så jeg gadd ikke prøve engang.
Men tror dere kan se det for dere.
Hm- er det noe mer som er vært og nevne? Egentlig ikke. I morgen tror jeg at vi drar innover til det største kjøpesenteret i Spania. Det kan jo også bli en opplevelse. Ellers så stikker jeg nok ut i elve tida i morgen også. Men noe musikk eller noe. Kanskje jeg til og med kunne få meg selv til å jogge. JOda- jeg tror det er akkurat den type sted jeg trenger for å få motivasjon nok til å jogge. Kanskje jeg jogger ned et tre.
Skulle ikke forundre meg.

Ellers har jeg lest bok. Jeg er ikke veldig glad i saltvann og klor - så jeg ligger for det meste å leser og soler meg. Jeg har fått brune bein - big smile.

Tenkte jeg skulle legge inn et par avsnitt- kanskje du kjenner boka igjen. Ikke vet jeg.

"Men så, mens han mønstret ansiktet mitt, bleknet smilet hans, og han rynket panna.
"Du venter vel fortsatt på at jeg skal løpe skrikende min vei, ikke sant?" spurte jeg.
Et svakt smil kruset leppene hans, og han nikket.
"Jeg liker ikke å bryte ned egoet ditt, men du er virkelig ikke på langt nær så skremmende som du tror du er. Egentlig syns jeg ikke du er skremmende i det hele tatt,"
løy jeg galant.
Han stanset og løftet øyebrynene, helt himmelfallen. Så lyste han opp i et bredt, ondt smil.
"Det skulle du absolutt ikke ha sagt," knegget han.
Han utstøtte en lav knurrelyd bakerst i strupen. Leppene trakk seg opp over de perfekte tennene. Plutselig ble hele skikkelsen hans forandret. Han krøp sammen, spent som en løve klar til sprang.
Jeg rygget bakover og glodde på han.
"Du kommer ikke til å gjøre det."
Jeg så ikke at han kastet seg over meg - det gikk altfor fort. Men plutselig var jeg i lufta. Vi falt ned i sofaen, så den dunket mot veggen. Hele tiden formet han et jernbur rundt meg med armene. Jeg merket knapt at jeg støtte i noe, men jeg gispet fortsatt da jeg prøvde å sette meg opp. Det ville han ikke ha noe av. Han krøllet meg som en ball mot brystet sitt og holdt meg fastere enn jernlenker. Jeg stirret skremt på ham, men han så ut til å ha full kontroll. Så ble ansiktsutrykket hans rolig, og han smilte. Øynene hans lyste spøkefullt.
"Hva var det du sa?" brummet han ertende.
"At du er et fryktelig, fryktelig monster," svarte jeg.
Sarkasmen forsvant litt i den hikstende stemmen,
"Mye bedre," sa han anerkjennende."

"Det fantes egentlig ingen unnskyldning for oppførselen min. Jeg burde ha visst bedre nå. Likevel kunne jeg ikke la være å reagere nøyaktig sånn jeg hadde gjort den første gangen. I stedet for å holde meg helt i ro, løftet jeg armene og la dem rundt halsens hans. og plutselig var jeg som sveiset til steinskikkelsen. Jeg sukket, og leppene mine delte seg. Plutselig løsnet han grepet mitt og sjanglet bakover.
"Faen, Bella!" utbrøt han gispende. "Du kommer til å bli min bane, det kan jeg sverge på."
Jeg krøket meg sammen og la hendene på knærne.
"Du er udødelig," mumlet jeg og prøvde å få igjen pusten.
"Det hadde jeg kanskje trodd før jeg møtte deg. Men la oss nå komme oss vekk herfra før jeg gjør noe virkelig dumt," brummet han."

Jaja.
Søt bok :)

Siden netter er uforskammet treigt her - får jeg ikke lagt ut på langt nær så mange bilder som jeg vil. Kan hende jeg forsøker litt seinere.
zyaa.